Louis Jacoby

Viser for folk som har glidd på glatta
Jeg har alltid likt Louis Jacoby og hans viser, men aldri vært noen stor fan. Det er jeg i ferd med å bli etter flere ganger å ha spilt hans nye album «Puslespill».

For det er blitt en ny dimensjon over visebranden fra Ula. Han framstår som stolt og sympatisk, men også som sårbar og stille. Låtene virker tvers gjennom ærlige, og det er tydelig at det er en stadig eldre visekunstner som vil fortelle. Både til glede som til ettertanke.
I en av de humoristiske låtene (de er ikke i flertall) synger han om det å «gli på glatta». Og dette er et album for alle oss som har glidd, tryna og levd. Det er sanger som gir trøst og som får deg til å tenke.
For det er nettopp i de sangene der Jacoby tar opp livets mange relasjoner mennesker mellom som er de sterkeste. Ja, noen av dem, som tittelsporet «Puslespill», den lett countryinspirerte «Du er en himmel på jord», framtidsrettede «En bønn fra i morgen», og ikke minst «Så falt himmelen», skrevet ei natt etter at en sykdomsbeskjed rystet familien, er alle sanger som oppfordrer til bruk av repetisjonsknappen.
Det er en vanskelig øvelse å skrive gode tekster om både følelser og trivielle situasjoner. Det blir uhyre lett banalt. Jacoby er ikke i nærheten av å bomme. Han er stilsikker og klarer å beskrive situasjoner, bruke tekstlige bilder og krydre med metaforer på en måte som forteller noe vesentlig uten at tekstene blir vanskelige å forstå.
Musikalsk er det også et helstøpt produkt. Melodiene er iørefallende, men de er ikke enkle. Og de er mer varierte enn hva vi er vant til å høre fra mannen med den dype røsten og hans akustiske gitar.

Vi vil også påstå det er bortimot full klaff når det gjelder selve lydbilde og produksjon. Det er vakkert og nok overraskelser til at det ikke blir kjedelig. Moro er det derfor at Fristads store musikalske sønn, Nils Mathisen, sammen med Espen Gjerstad Gundersen har styrt de viktigste spakene og vært blant de dyktige musikerne som har bidratt.
Nevnes må også at Jacoby denne gang har hentet inn vokal støtte. Vigdis Wisur er et forholdsvis ubeskrevet i norsk musikkliv. Hun ble riktignok kåret til beste vokalist i det populære NRK-programmet «Beat for beat» i 2003 og har gjort suksess med en tribute-forestilling med Eva Cassidys sanger, men navnet gir ingen stor klang blant vanlige lyttere. Hennes vare og vakre stemme passer imidlertid fantastisk sammen med Jacobys mørke og sterke. Særlig tittelsporet heves flere hakk takket være duettsangen, og ved neste korsvei ønsker vi betydelig flere slike duetter.
Når så mye er positivt og enkelte låter etter min mening fortjener å bli klassikere innen sin sjanger, glemmer vi heller det litt negative. Det gjelder særlig etterslepet av «gamle» Jacoby. To låter om sommer, sol, svaberg, pils, vepsestikk og reiseradio har vi definitivt hørt lignende versjoner av tidligere, og de blir nærmest platte sett opp mot de mange sterke bidragene. Låter jeg spoler forbi.
Når jeg nå sitter og spiller mens jeg skriver disse linjene, så merker jeg at sangene gjør noe med meg. Jeg får det lille grøsset i kroppen. Jeg drømmer meg litt bort og tenker på de jeg er glad i.
Og bedre skussmål kan i hvert fall ikke jeg gi til en sanger og hans låter.